Modernismen

I 1890-årene oppsto modernismen i Europa. Den sprang ut fra nyromantikken med det formål å bryte med fortidens kunst, det gamle og tradisjonelle. Modernismen la vekt på at det ikke var nødvendig å bekrefte det vi allerede visste, man skulle heller utfordre mennesket og la mennesket gå inn i seg selv og reflektere over kunsten. Modernistene lot publikummet tolke kunsten selv, det var ingen fasitsvar på hvordan den skulle tolkes. Modernistene var både skeptiske og pessimistiske, de hadde ingen tro på det moderne der fremskritt, fornuft og opplysning var i fokus. I tiden fra 1. verdenskrig og utover når det oppstod økonomiske kriser, nazistiske og fascistiske tankeganger, ble det modernistiske mer akseptert.

Kjennetegn ved modernistiske romaner er at den indre tilstanden til mennesket skal beskrives, Knut Hamsun kom med Romanen Sult i 1890, boken var skrevet i "jeg-person", noe som gjorde at Hamsun klarte å beskrive den indre tilstanden. Dette regnes som starten av Norges modernistiske tid. Lyrikken skulle bryte med den vanlige lyriske oppbygningen som hadde som formål å skape harmoni i lyrikken. Det modernistiske dramaet skulle ta avstand fra realistiske handlinger og virkelighetsbilder, det var den indre sjelstilstanden som skulle vises på scenen. Malerne var ikke lenge bundet til å følge de realistiske idealene, maleri skulle males slik maleren følte bildet, ikke slik det så ut i virkeligheten. Edward Munch var en av de fremste modernistiske malerne.

Alt i alt var Modernismen en reaksjon på det moderne prosjektet, på den realistiske stilen som blomstret opp i en stor fart etter opplysningstiden.